Blogg

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli»

 Vi er en del av et økosystem. Det er ingenting i oss som vi ikke kan finne igjen i naturen. Når vi blir født består kroppen utelukkende av organisk materiale som kan brytes ned.

”Av jord er du kommet, til jord skal du bli”, står det i 1. Mosebok 3,19.

Det er ingenting som menneskeheten har foretatt seg som har brakt oss lenger vekk fra naturen som har gjort oss bedre på lengre sikt.
Vi er en del av det hele, det hele er større enn sine deler (holisme – definisjon fra Aristoteles i hans verk, Metafysikken).
Tenk bare på alt det naturlige og fantastiske som skjer fra unnfangelse til fødsel. Mannens sædcelle møter kvinnens eggcelle, eggcellen befruktes og i løpet av ca. ni måneder blir et lite egg til et nyfødt barn. Ikke ferdig utviklet selvfølgelig, men med alt som skal til for et helsebringende og godt liv.

Medisiner og operasjoner har dessverre blitt en del av hverdagen til altfor mange. Årlig får 2/3 av den norske befolkningen reseptbelagt legemidler (Folkehelseinstituttet, 2015)
Hvorfor er ikke lenger naturens premisser bra nok etter at vi er født?

Fra naturens side finnes det kun to grunner til at man ikke føler seg vel eller fungerer optimalt – at vi mangler noe fra naturens side eller at vi har for mye av noe fra naturens side.
Hvis vi ser en plante som er i ferd med å visne, vil en naturlig tanke hos de fleste av oss være at den kanskje trenger mer vann. En naturlig ingrediens i riktig kvantum for at en plante kan leve. Hvorfor tenker vi ikke slik lenger når det gjelder oss mennesker? Hvordan har det blitt slik i dag at mange i dag velger medisiner som sitt første tiltak om de ikke føler seg vel? Det første mange tenker når de ikke føler seg bra er – ”jeg må til legen”. Hva er det legen egentlig har i verktøykassa si? I sin bok, ”The Turning Point”, kaller Fritjof Capra tiltakene i den mekanistiske, medisinske praksis, de tre rér – repair, remove, replace. (ref Capra, The Turning Piont: Science, Society and the Rising Culture 146).

Hvem tror egentlig at vi ikke føler oss vel fordi vi i utgangspunktet mangler medisiner i kroppen eller at vi har noen kroppsdeler til overs? Et annet spørsmål som er verdt å stille seg er – om vi hadde hatt gratis og fri tilgang på medisiner og operasjoner – ville vi vært friskere?

Ser du på smerte som din venn eller fiende?
Hva om du kunne tatt en pille som garantert var fri for bivirkninger og virket slik at du aldri mer kunne føle smerte – ville du tatt den?
Tenk deg at du tok en slik pille. Da du gikk ned trappa, snublet du i øverste trinn, ramlet ned og brakk foten. Du reiste deg opp og fortsatt som ingenting, fordi du ikke kunne føle smerte. Foten ble mer og mer hoven og etter hvert mistet du både kontroll på muskulatur og fikk nedsatt balanse. Ville du fortsatt tatt pillen?Du kom hjem og lagde middag. Telefonen ringte. Mens du snakket i telefonen lente du deg på den glovarme komfyren, men du merket ingenting før det luktet svidd hud. Ville du fortsatt tatt pillen? Ser du på smerte som din venn eller fiende?

Homeostase (av gresk homeo, gjøre lik med) betegner den tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for temperatur, blodtrykk, væskevolum, konsentrasjon av salter og lignende, til tross for at de ytre påkjenninger er varierende.
I alle flercellete organismer utveksler cellene signaler som koordinerer de mange prosessene i hver enkelt celle, til det beste for hele organismen. Dette samarbeidet mellom cellene sikrer at miljøet rundt cellen, det vil si kroppens indre miljø, er hovedsakelig konstant (Wikipedia).

Den farmakologiske industrien driver oss lengre og lengre vekk i fra homeostase (likevekt/balanse) ved å tilføre kroppen kunstige kjemikalier som vi i utgangspunktet ikke trenger. Christopher Kent D.C,J.D, har sagt, ” Vi lever ikke lenger i en republikk eller i et demokrati, men i et farmakrati”.

Helsevesenet i dag er ikke et helsevesen slik jeg ser det, men et sykevesen med medisiner eller operasjoner som eneste verktøy i verktøykassa.

Kiropraktikkens grunnlegger D.D.Palmer, sa en gang: ”One question was always uppermost in my mind in my search for the cause of disease. I desired to know why one person was ailing and his associate, eating at the same table, working in the same shop, at the same bench, was not. Why? What difference, was there in the two persons that caused one to have pneumonia, catarhh, typhoid or rheumatism, while his partner, similarly situated, escaped? Why?”

Et symptom er aldri en årsak, men en konsekvens av en årsak.

Behandling med tanke på å redusere symptomer, kalles allopati. Å kun behandle et symptom vil aldri ende bra. Man må adressere årsaken. Hvordan har det blitt slik at vi bruker alle midler på å tørke opp på gulvet(symptom), når vi har en lekkasje fra taket(årsak)? Har vi blitt lurt?

Det er på tide at vi begynner å reparere taket i tillegg til å tørke opp på gulvet. Det er på tide å evaluere måten vi lever på.

Min blogg

Historiene om oss enkeltmennesker har blitt lengre og lengre, men jeg stiller et stort spørsmålstegn ved innholdet i alle disse historiene.

Ja – vi har blitt flinkere til å avverge tidlig død og vi har blitt flinkere til å holde mennesker i live lenger, men vi har ikke blitt flinkere til å avverge sykdom blant voksne og særlig eldre. Når vi klapper oss selv på skulderen over økt gjennomsnittlig levealder, må vi ikke glemme livskvaliteten!

Med medisinsk behandling kan vi ofte forlenge livet, men er det egentlig det vi vil? Når vi sier at vi vil leve til vi blir 80, 90 eller 100år gamle, så tror jeg det er fordi vi ser for oss et godt liv der vi kan fortsette å gjøre de tingene som gjør oss lykkelige. Det dreier seg ikke om å bli gammel for statistikkens eller tallets skyld.

Alle skal vi dø en gang, men gjennom erfaring fra ti-tusenvis av pasientkonsultasjoner tror jeg ikke det er selve døden som skremmer oss. Jeg tror vi er redde for fravær av det livet som tidligere har gjort oss lykkelige. Dette gjelder like fullt en hemmende rygg, et kne eller en hofte, som alvorlig livstruende sykdom. Vi vil fortsette å spille tennis, kjenne på spenningen av å slå naboen i en forrykende match, eller skrive ned golfhandicapet etter en praktrunde golf i flotte naturomgivelser. Vi vil fortsette å spille fotball med barnebarna i hagen eller være ivrig tilskuer når barnebarnet scorer sitt første mål. Vi vil fortsette å nyte stillheten i fjellheimen når vi beveger oss gjennom landskapet til fots eller på ski i pakt med naturen. Vi vil fortsette å kjenne vinden stryke gjennom håret og kjenne vannspruten slå i mot når vi seiler på sjøen. Vi vil fortsette å reise til nye reisemål, ta inn over oss nye sanseinntrykk og utforske nye muligheter. Vi vil fortsette å stelle i hagen hjemme, nyte duften og synet av blomster i all sin prakt og høste av egendyrkede frukter, grønnsaker og bær. Vi vil fortsette å nyte gode måltider i hyggelige og humørfylte sosiale lag. Vi vil fortsatt være en ressurs for familie, venner og samfunnet for øvrig. Det er slike ting vi kaller å leve, det er slike ting som utgjør innholdet i historiene.

Om du leser en god spenningsroman eller en kjærlighetsroman vil du ganske sikkert være spent på hvordan det hele ender. Du er spent fordi du har satt deg inn i karakterene og levd deg inn i handlingen. Hva tror du slutten i boka hadde betydd for deg om kun leste slutten og ikke hadde blitt kjent med karakterene eller handlingen? Det er alle sidene før det siste kapittelet som gjør at det siste kapittelet er verdt å lese. Kan du se parallellen til livet ditt?

La meg inspirere deg til å ta gode valg mot et helsebringende og godt liv på kroppens premisser! Motta mitt nyhetsbrev.